ULIK BEKYMRING OG URO FOR BARN OG UNGE
Klepp kommune har nylig fått ny visjon: Med blikk for alle. Kjennetegnene for at innbyggere i Klepp kommune lever opp til visjonen blir uttrykt slik:
- «me bryr oss»,
- «me tar i eit tak» og
- «me tenker fritt».
I Klepp ønsker vi særlig å rette søkelyset mot barn og unge. Det er et mål om at barn og unge som vokser opp i Klepp skal oppleve å bli sett og ivaretatt av familie, venner og andre som møter dem i hverdagen. Alle kan bry seg. Et afrikansk ordtak sier det slik: «Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn».
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland understreket betydningen av å bli sett og forstått av de vi møter i hverdagen den gangen hun etterlyste nabokona som bryr seg. Vi kan alle være «nabokona» og bry oss om våre medmennesker enten vi er foreldre, søsken, venner, naboer eller en voksen som møter barn og unge der de oppholder seg i hverdagen. Det å følge med og bry seg blir en positiv egenskap når vi gjør det for å hjelpe hverandre til å ha gode liv, og ikke for å påpeke mangler. Det å følge med og bry seg gjør at vi noen ganger blir urolige eller bekymret.
Mange barn og ungdommer i Klepp vokser opp og har det bra, mens andre kan ha det vanskelig i kortere eller lengre perioder. Det er vanlig at det er noen motbakker i livet, men når motbakken blir for lang eller for bratt, kan det ofte være til hjelp at andre følger med og bryr seg på en måte som gjør at motbakken kan føles overkommelig. Ikke alle sier ifra når motbakken blir tung. Det er lurt å bidra så tidlig som mulig. Derfor er det en god grunn til å følge med og bry seg om andre i egen familie og nærmiljø. I første omgang kan det dreie seg om å ta kontakt, bli kjent og finne ut hvordan man kan støtte og hjelpe. «Den kjenner best hvor skoen trykker, som har den på», er et kjent ordtak, som gir en pekepinn på hva som er godt hjelpearbeid. Gjennom samvær og samtaler kan du finne gode løsninger for akkurat den du ser kan trenge litt drahjelp i motbakken. På den måten kan mange bidra med å ta i et tak for å hjelpe på ulike måter, slik at det passer til den som trenger at noen bryr seg.
Det er ulike ting som gjør at vi lurer på om noen av de vi omgås har det vanskelig. Noen ganger kan det være vage antagelser og en «uggen» magefølelse. Da kan det være lurt å tenke etter hva som gjør at vi reagerer som vi gjør. «Linn» kan være et eksempel på hvordan det kan være når en vag anelse sier at noen kan ha det tungt. «Linn» er til vanlig ei livlig og glad jente. Som venn og klassekamerat begynner du å legge merke til at hun har forandret seg. Det kan hende at forandringene er så små at du ikke engang klarer si når dette startet. Det er kanskje bare en følelse hos deg selv som gjør deg oppmerksom på dette. Etter å ha tenkt deg litt om kan det hende at du ser at «Linn», som har pleid å være raskt ute i friminutt for å være med på ulike aktiviteter, ikke er så snar lenger. Hun er kanskje mer stille og tilbaketrukket, og er ikke den samme aktive og sprudlende jenta som før. Når du opplever at noen du kjenner eller omgås forandrer seg på slike «usynlige» måter, kan det være lurt å undersøke litt nærmere. Det kan du gjøre med å prøve å snakke med den du er urolig for, eller du kan snakke med noen du har tiltro til om det du har lagt merke til.
Andre ganger blir uroen og bekymringene for noen vi kjenner eller er i familie med sterkere. Det kan være at vi ser tydelige forandringer hos denne personen. «Mattias» er et eksempel på en ungdom som har en tydeligere forandring i oppførsel enn «Linn» i eksemplet ovenfor. «Matthias» som ikke har pleid å skille seg ut, er nå blitt ukonsentrert, og han følger ikke med på det som blir sagt i klassen. Han sitter mest og ser ut av vinduet, og han ser ofte trist ut. Både de som jobber på skolen og medelevene legger merke til at han ikke lenger får levert skoleoppgaver, og han er blitt både frekk og truende mot andre ute i friminuttet. Når «Mattias» viser hvordan han har det på en så tydelig måte, trenger han å bli lagt merke til; at noen bryr seg og hjelper han å finne ut av det vanskelige. Årsakene til at «Matthias», og andre ungdommer, har det vanskelig på skolen kan handle om flere ting. Det kan være at skolearbeid oppleves som vanskelig, eller at de ikke trives med ansatte eller medelever på skolen. Det kan også handle om helt andre utenfor skolen. Hjelpen blir å finne gode måter som gjør det enklere å være «Matthias».
Barn og ungdommer kan også oppleve at hendelser i livet får flere konsekvenser. «Lars» er en gutt som både far, lærer, venner og fotballtreneren er bekymret for. «Lars» har forandret seg etter at foreldrene flyttet fra hverandre. Det ble ekstra tungt da mor flyttet til en annen del av landet. «Lars» har ikke hatt så mye kontakt med mor etter det. Han klager på vondt i magen, og det er vanskelig for far å få han opp om morgenen. Han har stadig mer fravær fra skolen, og han vil heller ikke gå på fotballtrening lenger. Hjemme vil han helst være på rommet sitt og spille dataspill alene. Når faren prøver å snakke med «Lars» blir han sint og avvisende. Det er flere som er urolige for «Lars», og det virker som «Lars» er en gutt som kan trenge hjelp fra «landsbyen», det er kanskje flere som kan bry seg og hjelpe «Lars» å få det bedre. En beskjed om å «ta seg sammen», vil i hvert fall ikke hjelpe.
Noen barn og ungdommer opplever alvorlige påkjenninger som kan oppleves overveldende, vanskelige å håndtere og også farlige, uten at de selv vet hva de skal gjøre, eller hvor de kan få hjelp. Det kan være plutselige situasjoner som oppstår, slik som ulykker, dødsfall og naturkatastrofer. Det kan også dreie seg om langvarige påkjenninger i form av f.eks. mobbing, omsorgssvikt, overgrep o.l. Når barn og ungdommer er alene om slike opplevelser over tid, kan det lage dype sår som det tar lang tid å bearbeide. En plutselig alvorlig påkjenning kan være det som «Thea» opplevde: Hun er 17 år og opplevde at livet brått ble forandret da begge foreldrene omkom i en ulykke. Hun er selv i sjokk og sørger over foreldrene. Samtidig føler hun stort ansvar for de yngre søsknene sine. Etter ulykken har hun strevd med å sove, det er vanskelig å få i seg mat, og hun har sluttet å stelle seg. «Thea» opplever en krise i livet der hun sannsynligvis kan trenge hjelp fra lege eller andre fagfolk, men det er like viktig at også «landsbyen» er til sted i det daglig. «Kristian» hadde det vanskelig over lang tid uten at andre visste om det: «Kristian» er en ungdom som har opplevd krenkelser og mobbing gjennom store deler av oppveksten. Han skammet seg over det som skjedde, og ble usikker på seg selv. Derfor fortalte han ikke om mobbingen til andre. Han ville ikke si det til foreldrene fordi han var redd for hvordan de ville reagere. «Kristian» var borte fra skolen det meste av 10.klasse, og trakk seg vekk fra fritidsaktiviteter. Han er ikke kommet i gang med videre skolegang. Nå er han for det meste hjemme. Hvis han har kontakt med andre, er det gjennom dataspill. Han er trist og lei, og syns at hverdagene er grå og kjedelige. Han føler seg utenfor på alle måter.
I situasjoner som dette kan det være vanskelig å være både familie, venner eller andre i nærmiljøet. Felles for alle som har det vanskelig er behovet for noen som ser og skjønner at det er noe som ligger bak. Det å vise interesse og holde ut selv om du opplever å bli avvist er en viktig hjelp. Ved å være tålmodig kan man etter hvert sammen finne ut hva som er vanskelig og hvordan noe kan bli bedre. Noen ganger kan det være behov for å få kontakt og hjelp av fagfolk, men «landsbyen» vil hele tiden være viktige for å finne nødvendige, praktiske og skreddersydde måter på hjelpe når noen har det vanskelig.